Over grensen til Sverige
Når spillegleden tar overhånd og året er veldig ungt, er det i praksis bare å sette seg i bilen og kjøre mot Sverige.
Siste helgen i januar kunne eksempelvis Strömstad GK skilte med utmerkede forhold, sommergreener og vakkert vær. I Oslo falt snøen. Også Dynekilen og Mjölkeröd var åpne med sommergreener. Nordmenn var å se på samtlige tre baner. Noen av dem sågar iført lusekofte og Kin-bag.
Hvilken av de tre «norske» Bohuslän-banene som er best, vil det være mange meninger om. Personlig holder jeg en knapp på Mjölkeröd, rett og slett fordi utfordringene er flere og variasjonene større på denne banen enn på de to andre. Men hver og en av dem har sin sjarm. Dynekilen er vår nærmeste golfbane i Sverige. Den er mye opp og ned og en del preget av korte hull. Men du verden, hvor flott det kan være å spille denne hjemmekoselige banen.
 
STRØMSTAD ER DEN «gamle damen» på Evert Taube-kysten. En herlig golfbane, som faktisk noen av oss mener var enda bedre før, med de gamle hullene og den opprinnelige spilleordningen på plass. Det føles litt kjipt å avslutte med et enkelt par 3-hull. Særlig etter at man har forsert monsterhullet 17, som virkelig krever mye. Denne skribent ønsker seg det gamle avslutningshullet tilbake!
Det er billig og godt å spise på alle de tre nordlige Bohuslän-banene. Dagens rett er som regel både velsmakende og anrettet slik at salat, drikke og kaffe følger med i prisen. Det gir et måltid til langt rimeligere pris enn her hjemme. Unntaket på norsk side i så henseende er Moss og Rygge, en fenomenal golfbane med praktfullt laid-back servering i et trivelig klubbhus. 
 
DET ER OMTRENT 45 minutter lengre å kjøre til Mjölkeröd enn til Dynekilen. Denne avstanden kommer til å bli kortet ned når den nye motorveien står ferdig. Det bygges og bygges. Og i motsetning til i Norge, tar det ikke vinter og vår å reparere en veistrekning som blir rammet av et uhell. Den absurde tunnelflausen på motorveien gjennom Vestfold står for reisende østlandsgolfere som en transportmessig verkebyll. Da svenskene i fjor vinter ble rammet av leirras på Europaveien, var alt reparert i løpet av seks uker. I Norge brukte vi mer enn seks måneder på å få veien i noenlunde orden.
Litt lengre syd i Bohuslän – fortsatt på gammelt norsk land, må vite – finner vi baner som Sotenäs, Torreby og Fjällbacka, samt Tjörn, Orust, Kungälv-Kode og Färgelanda. Greie golfbaner, vel verd et besøk. Best av dem er kanskje Kungälv-Kode, med det interessante par 6-hullet og med et knippe skogshull innimellom en temmelig åpent anlagt golfbane, der vinden kan herje stygt. Det samme gjelder de kystnære banene Tjörn og Orust. De er bedre egnet for spill en varm sommerdag enn en vindblåst vårdag, for å si det slik.
Fjällbacka er (nesten) links, og veldig morsom. Sotenäs er herlig variert, med særlig gode par 3-hull. Torreby er på sin side den kanskje mest fornemme av banene vi gjerne spiller tidlig på året. Slottet (klubbhuset) har mye med det inntrykket å gjøre.
 
KVALITETSMESSIG MÅ DET understrekes at de grensenære norske banene er minst like gode som de vi finner på den svenske siden. Moss og Rygge er nevnt. Det er rett og slett en kjempegod golfbane, etter nordiske mål. Onsøy er spennende og nesten alltid åpen, men fortsatt mer av en «bane i naturen» enn Moss. Skjeberg er anerkjent vanskelig, men i stadig bedre form. Det er mange av oss som ikke kan få nok av nihullsperlen Borregaard, og så er det et økende antall som synes det er stas å spille golf under og nær Fredriksten Festning i den gamle grensebyen Halden. 
Uansett, en fin tur blir det (nesten) alltid når kursen settes retning Sverige. Men lusekofter har en tendens til å spille sakte.
 

Av: Finn Langeland
Publisert: 06/03-08