Du vandrer aldri alene
Fotballaget er elsket. Musikken er hedret. Men bare golfbanene er kongelige langs Liverpools gullkyst.
The Beatles gjorde Liverpool verdenskjent, og 11 helrøde fotballspillere overtok posisjonen som den engelske havnebyens fremste merkevare da «Fab Four» slo av forsterkerne et sted midt på 70-tallet. Men John og Paul, Ringo og George får ha oss unnskyldt. Kevin og Kenny også.
Ingen av dem var engang påtenkt da de første mesterskapsbanene i golf ble rullet ut mellom sanddynene.

Denne sommeren er verdens beste golfturnering, The Open Championship, tilbake på Royal Birkdale (se side 14). Birkdale er bare én av tre baner med kongelig status på strekningen mellom Liverpool og Southport. Ute på Wirral-halvøya, bare en «ferry cross the Mersey» unna, ligger Royal Liverpool hvor Marius Thorp ble beste amatør og vant prestisjetunge Silver Medal i 2006. Noen kilometer nordover, på det som nå markedsføres som England´s Golf Coast, ligger like ærverdige Royal Lytham & St Anne´s.
Selvsagt koster det en liten formue å spille her, et par tusenlapper hvis du også inkluderer den obligatoriske pinten og fish´n´chips etter runden. Mye penger, men verdt det. Hva skal det ellers koste å tråkke på de samme fairwayene og slå seg inn på de samme greenene som golfhistoriens største helter har spilt på siden The Open ble arrangert for første gang i 1860?

Men vi skal la The Open ligge nå, og heller vie oppmerksomheten mot de mindre kjente banene på denne kyststrekningen. De fleste av dem har også hatt besøk av golfens største da kvalifiseringsrundene til The Open har blitt holdt her.
Bor du midt i Liverpool – blant et stadig større utvalg av fasjonable butikker, restauranter og muséer og et noe mindre utvalg av støvete puber – er den korteste veien til første linksbanene enten med bil eller bane over til Wirral. På nordenden ut mot irskesjøen ligger Wallasey GC, en tradisjonell linksbane stiftet tilbake i 1891, opprinnelig designet av Tom Morris Snr og senere videreutviklet av andre store golfnavn som Harold Hilton og James Braid. Banens 6572 yards (ca. 6000 meter) bukter seg vakkert mellom sanddynene, og onduleringene på fairwayer og greener gir ikke bare et estetisk løft, det gir deg også garantert flere slag på kortet.

Men etter én dags avstikker under (eller over) Mersey, anbefales du å legge turen nordover og ut av byen. Her strekker Englands golfkyst seg  forbi de typiske badebyene Southport og Blackpool. Allerede etter få kilometer, en liten avstikker fra A565, helt ut mot vannet og ikke langt unna hesteparadiset Aintree, finner du West Lancashire GC, en av de ti eldste klubbene i England. Her har det vært spilt golf i vær og vind siden 1873. Det var her ungdommene Sandy Lyle, Nick Faldo, Bernhard Langer og Ian Woosnam utkjempet en drabelig kamp i den siste kvalifiseringsrunden til The Open i 1976. Da Golfposten besøkte banen i april, var forberedelsene til en ny Open-kvalifisering i gang. Bunkere var flyttet, klippearbeidene trappet opp. På en vakker sommerdag er det lett å glemme hvordan vinden fra irskesjøen totalt kan forvandle forholdene på dette flate området. For ett år siden valgte vi et treerjern inn i motvinden på ett av par-3 hullene. Nå i april sto vi med vinden i ryggen og hentet frem en åtter.

Videre nordover, fortsatt på sandbankene inntil sjøen, øker banetettheten mens trafikken avtar. På vakre Formby er det egentlig to baner; Formby og Formby Ladies. Den siste har også sitt eget klubbhus hvor damene, i alle aldre, drikker sin te og prater om slikt som britiske damer med tekopp i hånden, prater om.
Formby Ladies er åpen for alle, men kvinnene har kun adgang til Formby sammen med et mannlig medlem. En gang i tiden hadde man ikke engang det, og i britisk golftradisjon opplevdes nok tillempingen som utrolig sjenerøs og kvinnevennlig. Stedet har også rimelige overnattingsrom for den som vil bo midt i denne golfhistorien. Her er det treplater opp og treplater ned med resultatlister, og hele bildevegger med stramme menn i røde jakker. Og skilt som forkynner «Jackets & ties upstairs, please!»
 
Langt mer moderne, men langt fattigere på historie, er naboen Formby Hall Golf Resort & Spa. Selv de mest konservative på disse kanter har nå erkjent at britisk golf ikke bare kan basere seg på knirkete hoteller og gamle golfperler. Selv tilhører vi gruppen som elsker å dypdykke ned i golfhistorisk linksrough og bli der. Det er dette vi kommer for. Og derfor blir fasilitetene, møterommene, dynene, espressomaskinen og klimaanlegget på Formby Hall pent og pyntelig – men ikke så mye mer. Også banen gir den samme følelsen. Deilig, men i dette selskapet trenger vi også sjel for å sjarmeres.

Southport & Ainsdale har sjel. Banen ligger der, beskjedent nok, i skyggen av sine mer berømte naboer; Formby, Hillside og framfor alt Royal Birkdale. Men landskapet er det samme, baneutformingen strålende, klubbhuset forlokkende og stedet oser av historisk stolthet. S&A, som den gjerne kalles på folkemunne, var den første banen som arrangerte to Ryder Cup´er, i 1933 og 1937. Du trenger ikke å skilte med så mye mer enn det, men man kan også nevne banedesignerne, James Braid og Henry Varden, så forstår golfkjennere hvilken bortgjemt perle dette er.
Du finner naturligvis flere førsteklasses alternativer på strekningen mellom Liverpool og Southport. Ingen regioner på de britiske øyene, inkludert St. Andrews og Edinburgh, har flere linksbaner av mesterskapsklasse på rad og rekke. Og det gjenspeiles også i greenfeeprisene. De nevnte banene ligger alle mellom 70 og 100 pund i helgene. Unntaket er den nye banen, Formby Hall, hvor du får en 18-hullsrunde et par hundre kroner rimeligere. Men vi anbefaler det ikke. For på disse kanter handler det ikke bare om å spille golf, like lite som en tur på fotballarenaen Anfield handler om å se en tilfeldig fotballkamp eller The Beatles bare handler om musikk. Du trenger ikke dynene og klimaanlegget, espressomaskinen og spa-avdelingen.
All you need is love.
Og nok baller i bagen.
 

Av: Tom Erik Andersen
Publisert: 14/07-08