- Må få opp spillere samlet
Hva trengs for å løfte norsk herregolf opp i verdenseliten? Jesper Parnevik har svarene.
– Det aller viktigste er å få frem flere spillere på samme tid. Det nytter ikke å være alene. Bredden må på plass. Er man fem-ti spillere på samme nivå kan man pushe hverandre, matche hverandre, hver eneste uke. Å være flere tar også bort presset, slik at spillerne kan utvikle seg over tid og uten ytre stress. Derfor er det så viktig at Norge får opp flere spillere samlet. Det neste målet blir deretter å få frem en halvstjerne i denne gruppen. Da vokser jo alt.

– Norge har allerede én virkelig god spiller. Henrik Bjørnstad er «grymt bra». Han viste det på PGA-touren da han var inne. Han har alle slagene som trengs, spesielt det lange spillet er på internasjonalt toppnivå. Ved å utvikle nærspillet kan han hevde seg helt i toppen igjen, det er jeg sikker på. Men problemet for Bjørnstad er jo nettopp at han er ganske alene. Han bærer alle forventningene, hele presset. Klarer han ikke cuten, er han likevel i nyhetene. Det er slitsomt uke etter uke. Her i Sverige er vi mange toppspillere. På dager da man selv ikke er i teten, er det andre som gjør det bra, og som stjeler overskriftene. Det gir roen som man trenger for å hente seg inn igjen.

– Jeg har fått med meg at Norge har vunnet junior-VM. Det lover godt. Der har dere tydeligvis en generasjon som er på vei opp, en generasjon som sammen kan skape den nødvendige bredden. Det er likevel grunn til å være nøktern i forventningene. Golf er spesielt. Om man er verdens beste som 18-åring, betyr ikke det nødvendigvis at man er i toppen fem-ti år senere. Det er mange eksempler på det. Det er så ufattelig mange talentfulle spillere der ute, og på touren kjemper man ikke bare mot sin egen årsklasse, sin egen generasjon – man må hevde seg i konkurranse mot spillere som både er ti, 15, 20 og 25 år eldre enn man selv. Hadde Norge bare hatt én spiller som hevdet seg i junior-VM, ville jeg sagt at sjansene for å slå gjennom var ganske små. Men dere har hevdet dere både i lagkonkurransen og individuelt, flere år på rad. Da er det lov å ha visse forhåpninger. Selv om det er vanskelig.

– Marius Thorp er jo én av spillerne som har gjort det skarpt som junior. Han imponerte ved å bli beste amatør i The Open 2006. Han valgte å bli proff, misset i PGA-kvalifiseringen, og har hatt noen tøffe måneder i etterkant. Men han er jo fortsatt en lovende spiller. Derfor ble han også invitert hit til SAS Masters. Dessverre gikk det ikke så bra for Marius. Det er aldri gøy å få en sånn trøkk (Thorp gikk 14 slag over par første dag, og ble etterpå disket for en feil på scorekortet. Journ. anm.). Som ung spiller er det naturligvis hardt å bære, tøft for selvtilliten. Blir det mange slike nedturer, kan det være vanskelig å løfte seg igjen.

– Hver enkelt spiller må i samråd med trenere og støtteapparat finne ut hva som er best for sin egen utvikling; å blir profesjonell i ung alder eller ta noen ekstra år som amatør, hjemme eller på college. Selv er jeg ikke i tvil om at «college-veien» er en bra skole. Her lærer man seg å turnere, her kan lærer man seg å vinne. Mye av denne sporten foregår jo på det mentale plan. Å vinne er godt for hodet. Profflivet er brutalt, nådeløst. Se på Michelle Wie. Det er «jobbigt» å få juling hele tiden.



Av: Tom Erik Andersen
Publisert: 05/09-08