Den svenske mesterprøven
Våre beste menn dro til SAS Masters for å vise at norsk golf vil helt til topps. Nok en gang fikk vi erfare at den siste kneika er den aller tyngste.
Det startet dårlig på Arlandastad. Allerede ved inngangen til pressesenteret sto en flipover som fortalte at Marius Thorp var disket på grunn av en feil på scorekortet.
Etter én av sine verste dager på golfbanen, hadde Marius avsluttet dagen 14 slag over par foran tribunene på det avsluttende par-3 hullet. Frustret og tom ville han bare hjem. Han hadde oversett feilen. Han hadde oppdaget den for sent. Og nå sonet han altså straffen: Diskvalifikasjon og offentlig gapestokk i form av en flipover som minnet et helt pressekorps om den norske katastroferunden.

– Det var ingen morsom dag for Marius i går. Men hvor gammel er han? 19 år? Det er jo ingen tvil om at gutten er god. Han kommer tilbake, sier Henrik Bjørnstad.
Selv har USA-proffen nettopp avsluttet en mer enn godkjent andrerunde. Han viser to fingre mot bakken til en britisk kollega som vil vite hvordan det ligger an. To ned. Nok til å henge med i sjiktet bak de beste.
Bjørnstad er hjemme for første gang siden jul. Han har broren Marius tilbake «på bagen». Noen meter unna triller Camilla på sønnen Beck. Her er familie, venner og gamle kjente. Smilet forteller med all tydelighet at Henrik Bjørnstad er fornøyd.

– Det er klart at all reisinga i USA er et ensomt liv, innrømmer han.
– Å være golfspiller er verdens desidert beste jobb når det går bra, men fryktelig tungt når det går dårlig.
Henrik har opplevd begge sider. Han kuttet ut golfen for å bli snekker. Etter overtalelse gjorde han comeback, spilte seg inn på PGA-touren, leverte toppresultater. En dag i januar 2006 ledet han også en PGA-turnering. Så gikk det nedover igjen, han mistet kortet. Nå slåss han på Nationwide-touren for å komme tilbake blant de beste. Arbeidsvilkårene er tøffe.
– Marius og jeg snakket faktisk om det på runden i dag, forteller Henrik. – Det er skarp konkurranse også her i Europa, men bredden i USA er helt utrolig. Stadig vekker dukker det opp et nytt navn som ingen har hørt om. Pang! Åtte under par. Det er steintøft å skille seg ut fra den enorme mengden, mye tøffere enn mange tror.

Fortstatt har Henrik et stort publikum. Det viser antall sidevisninger, tråder på nettforum og spørsmål som ramler inn. Ikke minst til broder Marius, som mottar mange av henvendelsene.
– Interessen for Henrik er fortsatt stor, og det er vel også noe av utfordringen når man er ganske aleine om å forsvare Norges ære, sier Marius.
Det har gått to og et halvt år siden Henrik ledet den nevnte PGA-turneringen i San Diego. Det var bare ni hull igjen å spille. Midt i tv-ruta gikk Henrik Bjornstad from Norway på ti under par. Omtrent da startet problemene. Tre strake bogeys sendte nordmannen ned på 10. plass. Tiger Woods vant etter omspill.
– Telefonen sto ikke stille den kvelden, minnes Marius. – Meldingene haglet inn, det var gratulasjoner og det var spørsmål.
Henrik smiler. Nylig vant en av kameratene hans, svensken Richard S. Johnson, sin første PGA-turnering i USA. Men triumfen fikk knapt spalteplass i svenske medier.
– Naturligvis er det hyggelig at publikum og presse er opptatt av hvordan jeg gjør det, men det er ikke bare-bare å være i fokus hver eneste uke. Med oppmerksomheten øker også presset. Det ligger der hele tida. Du vet at du havner i nyhetene selv på dager da du ikke spiller så godt.
– Kan vi bare bli en håndfull, sier han. – Kan vi bare få opp noen flere spillere som bytter på å få resultater, blir alt ganske annerledes.

Her i Stockholm var de tre. Tre nordmenn i startfeltet. Og etter Thorps tidlige exit er det bare Bjørnstad og Jan-Are Larsen tilbake. Men også Larsen sliter nå. Sarpingen har klatret til 390. plass på verdensrankingen, bak et tyvetalls svensker og et femtitalls amerikanere, men dette er ikke helgen da Larsen fortsetter klatringen. Han rister på hodet idet han går av.
– Det er ikke så mye å si egentlig. Det er bare å reise hjem og trene mer, sier Jan-Are etter å ha levert scorecortet.
Det har vært en «off-week». Han forteller om driver som ikke traff fairway, om putter som aldri gikk i hullet.
– Hva skal til for å nå toppen?
– Trening og bredde, svarer han. – Noen hevder at Norge vil få det store gjennombruddet bare vi får fram én mannlig spiller som er helt der oppe, men det tror jeg er en for enkel tanke.
– Hva med gutta som vant junior-VM?
Jan-Are nikker.
– Jeg tror vi har lov til å ha forventninger til den generasjonen. Men det er også grunn til å minne om at spranget fra amatør til proff er stort. Konsekvensen er mye større. Plutselig spiller du for levebrødet ditt. Du har regninger som skal betales, sponsorene skal være fornøyde. Det er ganske brutalt egentlig.

– Tenker du på slikt når du spiller?
– De første åra gjorde jeg det. Det var tøft, og jeg lærte også at jeg ikke må ofre konsekvensene en tanke når jeg er ute på banen. Det blir helt feil. Da går det i hvert fall ikke.
Men når høsten kommer, og en ung familefar skal vurdere risikoen i det han driver med, må også Jan-Are Larsen tenke på pengene.
– En sesong på dette nivået krever cirka en halv million kroner. Da har du fortsatt ingen lønn, men nok til å betale hva det koster. Med etableringen av Team Norway har vi fått en viss økonomisk støtte, og det er veldig bra, men jeg må selv ut å jage sponsorer hver eneste høst. Og som regel er det fortsatt et gap som må spilles inn, forteller Jan-Are Larsen.
Han legger armen om sin Julie og spaserer vekk fra Arlandastad. To dager for tidlig.

De to siste rundene avvikles med én eneste nordmann i feltet. Men heller ikke Henrik Bjørnstad leverer varene fullt ut. En ung og sulten golfnasjon vil så gjerne se mer enn plasseringer midt på treet.
– Jeg hadde en vanvittig god følelse da jeg spilte som best i 2005 og 2006, forteller Henrik stille.
– Jeg hadde så bra tanker i hodet. Jeg fokuserte bare på spillet, ikke på kravene eller resultatene. Men da resultatene kom, satte jeg meg automatisk høyere mål. Frustrasjonen kom snikende da jeg ikke nådde dem. Gradvis ble jeg vippet ut av balanse. Fokuset forsvant. Det påvirket humøret. Og når du holder på med dette sju dager i uka, kommer du til et punkt da du lett blir litt lei. Du tappes for energi av å gå sånn.
– Hvor står du nå?
Henrik tar seg tid. Han ser på broren, på Camilla og Beck, og på vennene han har rundt seg – iallfall i noen dager før han returnerer til det omflakkende hotellivet i statene.
– Tankene er vel sånn 80/20 nå, sier han. – Åtti prosent den riktige veien. Det var et løft å komme hjem en tur. Se igjen alle sammen. Ha broder´n på bagen igjen.
– Satser du videre?
– Ja, det gjør jeg. Livet som golfproff er en ensom tilværelse. Tidvis er du mutters aleine. Det kan være ganske kjipt. Men alt i alt føles det ganske bra akkurat nå. Hvis jeg må, prøver jeg kvalifiseringen både til PGA Tour og European Tour i høst. Jeg vil tilbake på én av hovedtourene nå.



Av: Tom Erik Andersen
Publisert: 03/09-08