Fra drøm til virkelighet
For 50 år siden var det en beskjeden fiskerlandsby. I dag er Dubai en virkeliggjort eventyrverden.
Som det ene av syv emirater er Dubai et av verdens raskest voksende byområder. Og emiratet vokser ikke formålsløst.
Den regjerende sjeik og hans kumpaner er meget bevisste på hva de gjør, hvilket er å utvikle Dubai til et kraftsentrum innen arkitektur, finans, handel og turisme.

Over hele området henger plakater og bannere med slagord som «City of Dreams» og «The World is Watching». Det meste preges av luksus og størrelse XXL, med prosjekter man knapt kan forestille seg, langt mindre tro kunne realiseres.
Her finnes allerede verdens høyeste bygning (Burj Dubai, i dag 680 meter, og ingen vet hvor høyt det vil ende), og enorme palmeøyer med sandbunn hentet fra havet lengre utenfor. Et verdenskart (The World) er likedan anlagt, og det samme er universet (The Universe). I dimensjoner er begge godt synlige fra verdensrommet. I tillegg har verdens høyeste og mest luksuriøse hotell (7* Burj Al Arab) eksistert her i flere år.

Selv dro vi dit for å teste ut golfbanene. I dag finnes det totalt syv fullverdige 18-hullsbaner her, ytterligere to åpner i 2009. Og heller ikke golfanleggene synes å ha noen økonomiske begrensninger.
Servicenivået på banene er så høyt som mulig, fra bag-drop når man ankommer til man forlater de fantastiske klubbhusene nydusjet og med nypussete golfsko og rengjorte køller.
Med få unntak er biler obligatorisk. Alle har GPS, noen steder er de til og med luftavkjølte. Ute på banene bringes vann, druer og kalde kluter av vakre jenter. På drivingrangen ligger det ubegrenset med baller. Garderobene er luksuriøse, med håndklær større enn baderommet hjemme. Og best av alt: Det inngår i greenfeepakkene.

Alle klubbene krever etablert handicap (36 for damer og 28 for herrer). Etikette og antrekk voktes nøye. Klubbhusene på nesten samtlige av banene er som tatt ut av «1001 natt», med meget ulik, men distinkt arkitektur. Alle er de meget godt synlige midt i baneområdene, som ligger der som kunstige grønne oaser i ørkensanden. Høybyggene og byggekranene fremstår som kunstige kulisser bak det hele. Man blir nesten overveldet, men bare nesten. Det er vel følelsen av uvirkelighet som gjør at man ikke helt tar av.

Jeg ankommer Dubai flyplass midt på natten fra Norge. Bare to timers søvn senere er jeg oppe igjen for min første runde kl 07.00 neste morgen. Det er en tøff jobb, men noen må gjøre den…
Midt i august, som er den varmeste tiden her nede, er det eneste fornuftige å begynne så tidlig. Trodde jeg. Helt til termometeret stod i 49C ved vending kl 09.00.
Leksjon: Dubai bør gjestes utenom den norske sommerperioden. Da er det rett og slett i varmeste laget for golf. Dra heller når det er vinter her hjemme. Da ligger temperaturene rundt 25 grader, hvilket er behagelig for selv begrenset fysisk aktivitet.

Den første banen jeg spilte, Arabian Ranches, er en flott ørkenbane, som åpnet i 2004, designet av Ian Baker Finch/Jack Nicklaus Design. Her er det grønt kun på spillefeltene, alt annet er ørkensand med tilhørende buskvekster, eller wastebunkers som banedesignerne velger å kalle dem.
Rundt banen er det bygget eksklusive bungalower. Klubbhuset, som inneholder 11 flotte gjesterom, er holdt i flott spansk kolonistil. Banen ligger enn så lenge noe utenfor allfarvei, og derfor kan det være en idé å bo der et par netter om man ønsker å benytte stedets golfakademi med sin flombelyste drivingrange.

Neste dag stod Emirates Golf Club for tur. Anlegget ligger nær Jumeirah Beach og innbefatter to 18-hullsbaner pluss en nihulls korthullsbane. Og ikke minst har klubben et meget karakteristisk klubbhus, med form som beduintelt i en samling av syv, i forskjellige størrelser.
Majlis-banen var den første banen som ble anlagt i Dubai/FAE da den åpnet i 1987. Dette er også den mest populære og, enn så lenge, prestisjefylte banen i området. Her spilles Dubai Desert Classic hvert år med alle de største stjernene på plass. Her avholdes også Dubai Ladies Masters, i år var blant andre Marianne Skarpnord med i startfeltet.
Som mange sikkert har observert fra TV-sendingene fra disse turneringene, er Majlis en herlig parkbane, relativt lang (6500 meter), og med vann i spill på syv hull.

Selv likte jeg også meget godt Wadi-banen, som ligger side om side med Majlis og holder samme høye vedlikeholdsstandard. Banen ble opprinnelig åpnet i 1996, men ble vesentlig oppgradert under oppsyn av Nick Faldo i 2005 og 2006. Som følge av dette vil navnet derfor endres til Faldo-banen fra 15. desember i år. Wadi/Faldo er teknisk vanskeligere enn Majlis. Lokalt går den for å være noe vanskelig for høyhandicapere, men etter å ha spilt de ni første hullene, er mitt inntrykk at dette er en meget god og interessant bane å spille for alle handicapkategorier.
Bor man på et av de fasjonable strandhotellene på Jumeirah Beach, er det bare ti minutter i taxi (kr 10!) til Emirates Golf Club. Det finnes selvsagt også rimeligere bo-alternativer i umiddelbar nærhet. Drosjeregningen blir fortsatt billig.

Dagen derpå sto Dubai Creek Golf & Yatch Club for tur. Banen ligger ved kanalen Dubai Creek som strekker seg over én mil inn i landet fra havet. Dette gir stedet et «kjøligere» preg enn de forgående banene, og det setter man i sannhet pris på under 40 graders omstendigheter.
Dubai Creek åpnet i 1993 og var således den andre banen i området. Anlegget består i dag av 18 hull (par 71) samt en 9-hulls korthullsbane.
I år 1999 og 2000 ble Dubai Desert Classic avholdt her før Emirates GC tok over turneringen. Dubai Creek  er sentralt beliggende i et omfattende område som består av Hotel Park Hyatt Dubai (240 rom), en flott marina, 36 executive-villaer og seks restauranter.
Banen er angivelig alltid i topp stand. Under mitt besøk var ni hull stengt for vinterforberedelser, men de resterende ni viste seg å være en real utfordring. Dubai Creek er helt klart en «må-spille»-bane om man først er i Dubai.

Med alle de ovennevnte banene på plass, og flere på gang, er det gitt at Dubai innen ett til to år vil være en av verdens mest eksklusive og attraktive golfdestinasjoner, om det ikke allerede er det. Det er bare å sette i gang med sparingen, for koste vil det, men jeg lover at det vil være verdt hver eneste dirham.



Av: Louis Røren
Publisert: 03/12-08